Slekten
Brandsrud
- Harnæs
Besteforeldrene
i Brandsrud
Nils Danielson Harnäs
Tante Anna
Nils
Daniel
En
beretning etter minne skrevet for slektens etterkommere.
Kristian
Harnæs
Fredrikstad
1999
Kristian Harnæs
Innholdsfortegnelse
Besteforeldrene i Brandsrud 6
Vil du aka, Krestjan? 8
Bestefar i unge år 9
En nevenytting sliter og ordensmann 10
Mormor og de syv ungene 11
Småbruket Brandsrud 12
Stuene i Brandsrud; Sørlistua og Åslistua 13
Barna i Brandsrud 15
Besteforeldrene i Brandsrud 18
Nils
Danielson Harnäs 20
Ach, Värmland du skøna! 22
Gullet i Harnäs 23
Reisen til Christiania 24
Marthe Malene 25
Gården Brekka 26
Kjærligheten faller like lett på en lort 28
Familien Harnäs på Søndre Rakstad 29
Sterke og fredelige Nils 32
Slektstavlen til Marte Malene og Nils 36
Tante Anna 38
Hun er et elskelig
vesen, frøken Brandsrud! 40
Hybelvertinnen i
Schultz gate 41
En dame med stil 42
Tante Annas
leieboere 42
Somlete og sosial 43
Tilbake til hennes
tid i Schultz gate 45
Tante Annas 70-års
dag 45
Livets aften 46
Nils
Daniel 49
Noen dør i livets vår 51
Snill og godlynt
spilloppmaker 52
Nils og Fridolf 53
Slekta på besøk 54
Skolegang i Skien 54
Og så hendte det 56
Besteforeldrene i Brandsrud
Christian Brandsrud og hans kone Sofie -
to slitere.
Christian Brandsrud
Vil du aka, Krestjan ?
Jeg
kjente stemmen.
Det
var bestefar Brandsrud som kom kjørende med hest og langslae.
Og
stedet var nede på flata bak låven vår på Rakstad. Og tidspunktet var vel i
mars, i hvert fall var det klabbeføre for en liten kortbeint skiløper. Han kom
kjørende over jordene på møkkakjører-veien etter kara hjemme som hadde kjørt
møkk til Hagan.
Han
skjønte vel at jeg var i vansker.
Nils
og Fridolf var langt foran, skiene mine klabbet og motbakken opp til husene var
lang og seig. Han stoppet hesten, tok meg under armene og løftet meg opp på
slaen med skiene på og satte meg skrevs over en sekk. Så kjørte vi hjem til
gards - i triumf sett med mine øyer.
Jeg
måtte vel være en 6 - 7 år gammel.
Episoden
har jeg alltid husket og spikret inn i mitt sinn, som et minne om en god og
snill mann. En bestefar i ordets rette betydning. Og episoden kan tolkes i
langt videre perspektiv. Han var en godviljens mann og hans hjelpsomhet strakk
seg langt utover egen hageport.
Og
så hadde vi jo samme fornavn. Jeg var oppkalt etter ham. Det gir også en viss
tilhørighet. Riktignok skrev vi våre fornavn litt forskjellig; han Christian og
jeg Kristian. Det skyldtes vel tidens utvikling av skrivemåter av navn, og
spilte ingen rolle oss kara i mellom.
For
bestefar het Christian Brandsrud.
Bestefar i unge år.
Jeg
må tilstå at jeg kjenner skammelig lite til hans barndom og yngre år. Der håper
jeg at andre blandt slekt og kjente kan tre støttende til. Bror Helge har fortalt meg at han var født i Søndre
Høland et sted, visstnok i Østby-grenda. Han kjøpte i ung alder gården
Brandsrud som var husmannsplass under Syversen, Rakstad. Og han tok vel da
rimeligvis etternavnet Brandsrud. Det var vanlig i de tider å ta navnet etter
boplassen.
Han
giftet seg med Sofie Nordby fra småbruket Nordby ved Nordre Thuen, et sted som
ikke ligger langt fra Brandsrud, så sannsynligvis var det via sitt ekteskap at
han havnet på det stedet. Nærmere tidspunkter for ekteskap og flytting til
Brandsrud har jeg ikke, men slike data kan vel skaffes av interesserte.
Hans
første år på Brandsrud kan vel antakelig minne litt om karen i prestens tale i
Peer Gynt:
Dog, mannens mot fikk skredet ikke krøket,
han grov, han renset, førslet, ryddet grus.
Og før den næste vintersne var føket,
sto reist for tredje gang hans ringe hus.
Og
han fikk nok slite, karen. Særlig de første årene.
Han
var flink, hadde ideer, hadde bra fysikk og var mer enn vanlig fingernem.
Fingernemhet ble også hans varemerke.
Og
kona måtte nok tre støttende til, rimeligvis.
En nevenyttig sliter og ordensmann.
Men
sliteren drev også med andre ting.
Han
var en nevenyttig og hendig kar, arbeidsvillig, kunne gjøre litt av hvert, var
en altmuligmann. En hovedgeskjeft ved siden av gårdsbruket, som jeg antar var
på snaue 100 mål, var at han la inn vann i husene til folk og dyr. Han boret og
brendte hull i trestammer til rør, grov grøfter, la ned rør og monterte pumper.
Videre var han periodevis på anleggsarbeid med hest og kjerre. Tante Anna
fortalte meg en gang om ham at når han søndag ettermiddag dro tilbake til sitt
anleggsarbeid utenbygds og tok avskjed med kone og ungeflokk, sa han; Du får ha det så bra som du kan.
Realistisk
og jordnært. Og karakteristisk for ham.
Og
som den flinke og arbeidssomme mann han var skapte han en bra og solid økonomi
i Brandsrud. Han bygget og utvidet husene, hadde alltid mye god redskap til
ymse bruk.
Jeg
husker da jeg som liten gutt var med moren min på besøk i Brandsrud og tittet
inn i redskapshus og buer; jeg så med undring på alle de fine øksene, sagene,
bor og navarer og mye mer. Alt i beste orden og stand. Og husene var velstelte
og pent malte. Her hadde han nok etter hvert god hjelp av barneflokken som
vokste opp og utviklet seg i framifrå positiv retning.
Mormor og de syv ungene.
Som
tidligere nevnt het hun Sofie og var født Nordby og var fra et småbruk ikke så
langt unna. Hun var vel en sliter på det jevne som strevet trutt og sikkert på
gården med dyr og unger, vel mye alene, for bestefar var jo ofte ute på arbeid
og var vel periodevis bare hjemme i helgene. Og helt regelmessig annenhver høst
fødte hun jo barn, så reproduksjonslivet var i orden. Hun ammet vel et års tid
og så ble hun med barn igjen. Syv barn vokste opp. Først fire jenter; Dorthea,
Maren, Anna og Helene. Og så tre gutter; Theodor, Halvor og Ole. Og jeg har
hørt at en sommer døde to smågutter, en av dem het Karl. Sorger og gleder hørte
med i hverdagen.
Et
klassebillede fra Skedsmo skole rinner meg i hu. Det henger hjemme på Rakstad.
Det viser elevene ved skolen, tatt i nordveggen av skolebygningen. Tidspunktet
må være omkring århundreskiftet. Til venstre på billedet ser vi skolemesteren,
tidsmessig antrukket med stor pullehatt. Han het Dæhlen eller Nerdrum. Og i den
store elevflokken er fire Brandsrud-barn representert; Helene, Theodor, Halvor
og Ole. Og det slår meg hvor pene og velstelte de er. Helene med fin hvit
blusekrage, guttene med fine skjorter og trøyer. Alt er selvfølgelig
hjemmesydd. Og dette sier mye om mormor.
Hun
må ha vært et flinkt menneske. Det vitner om slit og omtanke å holde en slik
stor barneflokk velkledd og velnært!
Småbruket Brandsrud.
Før
jeg skriver mer om menneskene som bodde i Brandsrud har jeg lyst til forsøksvis
å fortelle litt om stedet, både topografisk og geografisk. Navnet er rimeligvis
laget av brann og rydning, og da vet etnografer hvilke tidsrom vi er i da
stedet ble ryddet og bebodd. Da bestefar kjøpte stedet i ung alder var det en
husmannsplass under Syversen, Vestre Rakstad. Det skulle vært artig å vite hva
han ga for det? Stedet må betegnes som en liten gård, snaut 100 mål vil jeg
tro. Fine, flate jorder med god, fruktbar jord som bar rikelig grøde, som også
skyldtes godt stell. Stedet lå lunt til; sydvendt, beskyttet mot nordvest og
nordøst av lave åser. Grenda kalte vi Sultan-kroken, der var det flere
velstelte småbruk. Det merkelige navnet Sultan har jeg ingen forklaring på, har
neppe noe med sult å gjøre. Er vel et uttrykk for Hølendingenes trang til å
sette klengenavn på alt og alle.
Beliggenheten
må vel betegnes som ideell; jorden fruktbar og foldrik og stedet pent. Ennå
husker jeg godt når jeg var med moren min, Helene, på Brandsrud-besøk. Vi gikk
over Maudalhagan og opp Bakkebakken. På toppen av bakken så vi Brandsrud-husene
med havetrær omkring. Jeg husker ennå at jeg syntes det var et pent sted,
vakkert plassert i landskapet.
Men
tilbake til gårdens drift. Den var ikke så rent liten og den ble drevet godt.
Jeg husker de hadde to hester og syv-åtte kuer pluss ungdyr. Om sommeren var de
på utebeite nord i skogen og kom om kvelden hjem til tajet, et par hundre meter
nord for husene. Her ble de hentet og satt på fjøset for melking og stell. De
produserte melk til meieriet - i hvert fall i Teodors tid. Så etter hvert ble
det nok en jevn og solid økonomi i Brandsrud, takket være en arbeidssom og
flink bestefar som arbeidet dobbelt; både borte på utearbeid og hjemme på
gården. Og mormor slet trutt med unger og dyr.
Stuene i Brandsrud; Sørlistua og Åslistua.
Et
par småsteder synes jeg bør nevnes, eller stuer som de kaltes.
De
tilhørte Brandsrud og vi kalte dem Sørlistua og Åslistua etter de som bodde
der. Opprinnelig var de kanskje bygget som føderådsstuer for de gamle i
Brandsrud. De var små, bestod av en gang eller skåle, så inn på et lite kjøkken
og innenfor der et enda mindre kammers. Muligens var det også en litt større
penstue som ble sjelden brukt.
Til
hver av stuene hørte med ca ett mål jord til poteter. litt grønnsaker og noen
bærbusker. Beliggenheten må betegnes som optimal fra naturens side der de lå
sørvest-vendt under åsen. De var nok små og puslete, men harmonisk plassert i
terrenget. Foran Sørlistua stod en kjempebjørk. Den var synlig i lang lei, og
om våren ble den tidlig grønn og varslet vårens komme til Sultankroken.
Navnene
Sørlistua og Åslistua (eller Hedvig-stua) kom selvfølgelig etter de som bodde
der. I den nørste (øverste) bodde mor Sørli og ca. 100 meter lenger sør bodde
Hedvig Åsli i Åslistua, begge to eldre kvinnemennesker. Jeg lurer på om ikke
mor Sørli var en fjern slektning av bestefar i Brandsrud. Dette var før
alderstrygdens tid og tilværelsen var vel et eksistens-minimum, men ingen armod
eller nød. De plukket bær som de solgte, de heklet og strikket for folk. Og
bestefar, og senere Teodor, sørget nok liberalt for ved og andre naturalia. De
var nok en sosial trygghetsfaktor i det stille og uten at de ventet noen
offentlig PR. De var rause når det knep, Brandsrud-folkene. Og alle visste at
det bodde medmennesker utenfor egen hageport.
La
meg avslutte beretningen om stuene med å fortelle om deres skjebne inn i nyere
tid. Sørlistua ble i 1959 overdratt til onkel Ole fra boet etter tante Anna.
Onkel Ole gledet
seg som en unge. Her ville han tilbringe mange hyggelige pensjonistdager, slik var
planen. Nostalgisk tenker jeg på en pinsedag da jeg besøkte ham i Sørlistua.
Han var full av planer, skulle restaurere bygning og tak og skulle fjerne en
stor gren av den kjempebjørka som skygget for mye for huset. Han var full av
iver, entusiasme og glede. Et par måneder senere døde han plutselig. Sic. Vi
følte det som en dyp urettferdighet. Senere ble Sørlistua kjøpt tilbake til
Brandsrud av Teodors enke, Guri. Og Åslistua er revet og på den fine tomta
bygde Teodor føderådsbygning.
Sørlistua
Barna i Brandsrud.
Nå
vil jeg gå litt tilbake til folkene i Brandsrud slik det må ha artet seg
omkring århundreskiftet. Dessverre har jeg lite detaljer. Som tidligere nevnt
var det syv barn som vokste opp, en vanlig størrelse på en barneflokk på de
tider. Parolen om at den må tidlig krøkes som god krok skal bli, den gjaldt
både for guttene og jentene. Så fort de var konfirmerte var det ut å arbeide.
Jentene i husposter, Halvor og Ole dro til Oslo og gikk i lære og arbeide der.
Teodor hjalp til hjemme på gården og var også ofte med bestefar ute på arbeid,
og senere var også han mye i Oslo og arbeidet med oppussing av bygårder. En av
jentene var vel fast hjemme og hjalp bestemor. Hver og enkelt i søskenflokken
trengte vel sin egen biografi, artige og interessante som de var.
“Barna” i Brandsrud.
Bildet er antakelig fra Helenes 60-årsdag i 1947.
Fra venstre: Theodor, Halvor og Ole, Maren, Helene og Anna.
Dorthea er ikke med på bildet.
Jeg
kan fortelle litt om hver enkelt.
Dortea
hadde forskjellige husposter før hun giftet seg og flyttet til Filtvet.
Maren
(f 1883) tok sykepleier-utdannelse og ble menighetssøster i Høland, giftet seg
med telemarkingen Steinar Sannes som
var barnehjemsbestyrer i Fredrikstad og fulgte senere sin mann til Knoffs gate
16 i Drammen der Steinar ble klokker i Strømsø kirke. De fikk fem barn og to av
døtrene ble gift og bosatt i Høland.
Anna
(f 1885) flyttet til Oslo og arbeidet i mange år på Blindeskolen som
altmulighjelp og oldfrue. Etter mange år i Oslo flyttet Anna hjem til
Brandsrud. Hun måtte vel det. Det var vel vanlig og vedtatt at en av døtrene
skulle være hjemme og hjelpe de aldrende foreldre. Teodor bodde hjemme,
foreløpig uten kone. Etter mange år hjemme i Brandsrud flyttet Anna tilbake til
Oslo, til Schultz gate 12, som hennes svoger, Ole Harnæs, hadde kjøpt. Her
etablerte hun seg som
hybelvertinne
og samtidig som bestyrer av gården. Hun ble en
sentral person og
støttespiller for mange nieser og nevøer som startet opp i Oslo som ledd i utdannelse
eller arbeid. Hun var en populær tante i vår store Brandsrudfamilie.
Den
yngste av jentene, Karoline Helene (f 1887), min mor, giftet seg i 1909 med
gårdbruker Ole Harnæs på Søndre Rakstad, hvor jeg vokste opp i en søskenflokk
på 4 gutter og en jente.
Og
så var det guttene, nå kan vi vel kalle dem Brandsrud-kara.
Teodor
(f 1889) gikk aktivt inn i arbeidet hjemme på gården, om vinteren drev han i
skogen og periodevis jobbet han i Oslo, og han var ofte sammen med bestefar på
alle slags jobber. Han var arbeidssom og effektiv og gjorde det bra økonomisk.
Halvor
(f 1891) og Ole (f 1893) fikk Oslo som sin livslange arbeidsplass. Halvor
begynte i malerlære. Etter en kort periode hos Bukkeskjeggen (malermester Ole
Halvorsen på Rakstad), dro han til Oslo og etablerte etter hvert en stor og
velrennomert malerforretning. Ole gikk på maskinist- / fyrbøterskole i Oslo,
var en tur med en Englandsbåt over Nordsjøen, men han ble skikkelig sjøsyk og
fant ut at det var best å holde seg på landjorda. Også han slo seg ned i Oslo,
ble vaktmester på Majorstuen skole og senere Frogner skole. Han ble en hjelpsom
og nyttig og fingernem altmuligmann. Sammen bygde Halvor og Ole et meget pent
hus på Bekkelaget. Begge giftet seg; Halvor med sin Inga og Ole med sin Alma.
Alt var solskinn og glede, inntil..... Begge ektefeller døde så altfor
tidlig.
Sofie Brandsrud sittende på trappa i Brandsrud.
Besteforeldrene i Brandsrud.
La
meg fortelle litt mer om besteforeldrene i Brandsrud ut fra min egen husk. Som
tidligere nevnt husker jeg lite om min mormor, Sofie. Jeg har bare en svak
erindring om at jeg så henne ligge tilsengs inne i kammerset. Gjennom
dørsprekken så jeg at hun hadde en slags bandasje i ansiktet og alltid var det
halvmørkt der inne. Hun døde i 1925.
Bestefar
(morfar) husker jeg ganske bra fra hans eldre år. Han var mild og fredelig og
godartet i all sin ferd og væremåte. Jeg husker at han av og til kom til oss på
Rakstad på besøk, kom kjørende med hest over hagan. Jeg husker jeg var i
Brandsrud flere ganger. Som liten var jeg vel sammen med moren min, senere var
jeg der flere ganger på egen hånd, gikk til fots eller på ski over hagan. Et
par ganger var jeg der og pelte poteter om høsten. Jeg husker jeg var ved
Longsli-bekken og fisket ørkyte. Jeg husker at gårdsgutten hjemme, Einar
Libråten, og jeg var der og hørte landskamp på radio. Onkel Theodor var nemlig
tidlig ute og kjøpte radio med høyttaler.
Bestefar Brandsrud sammen med Halvors kone, Inga.
Mens
jeg bodde i Oslo hos tante Anna og gikk på skole var bestefar ved et par
anledninger der. En av gangene var i forbindelse med at han var på
Rikshospitalet og ble operert for grå stær. Da satt vi og snakket endel sammen.
Og jeg skal si at sønnene hans stilte opp! De visste ikke det beste de kunne
gjøre for far sin. Jeg husker at Halvor en dag tok seg fri fra jobben og kjørte
ham rundt og viste ham Oslo og omegn. Og bestefar fortjente den heder som ble
ham til del.
Jeg
husker jeg var i begravelsen våren 1935.
Han
døde stille og fredelig hjemme i kammerset i en alder av 77 år. Jeg vet ikke
hva han døde av; alderdomssvakhet? Mett av dage var han i alle fall. Jeg husker
vi kjørte i en lang rekke med hester og sleder til Løken kirke.
Og
der hviler nå bestefar Christian Brandsrud ved siden av sin hustru Sofie.
Hvil i fred.
Og
i 1959 ble også tante Annas urne satt ned på samme gravsted.
-----------
Christian Brandsrud, født 03.06.1857, død 05.04.1935.
Sofie Brandsrud, født Nordby, født 23.07.1859, død
12.04.1925.
Nils Danielson Harnäs
Historien om min farfar -
veibygger og bonde.
Nils Danielson Harnäs i yngre år
Ach, Värmland, du sköna,
du glädjerika jord !
Jeg
kan tenke meg han sa noe liknende, Nils Danielson, da han i 1854 sammen med sin
tre år eldre bror, Daniel, forlot hjemstedet Harnäs i Värmland med det bestemte
mål å utvandre til Amerika. Og hvorfor skulle disse to brødrene fra en stor
søskenflokk dra til Amerika? Noe var vel eventyrlyst, men den viktigste grunnen
til at de dro var nok nød og fattigdom. Det var dårlige tider i Sverige, og en
masseutvandring til Amerika fant sted fra alle deler av landet. I forordet til
sin store bok om Utvandrerne forteller forfatteren Wilhelm Moberg at alt i alt
utvandret ca 1 million svensker. Han forteller om sin mormor - enke med syv
barn da hun var 37 år gammel - at Amerika tok seks av dem. Det var som en
begravelse hver gang en av dem reiste. Kun en datter ble igjen i hjemlandet;
Mobergs mor.
Litt
om stedet de forlot.
Gården
- eller torpet - het Harnäs, naturskjønt beliggende ved sjøen Østra Silen i
Värmland. Kommunen eller sognet heter Sillerud. Og det er bare såvidt at
folkene der kunne kalle seg värmlendinger, for stedet ligger helt sønst i
Värmland, bare noen få kilometer fra grensen til Dalsland. Husene på gården er
forlengst borte og nyere hus er reist, men ikke nøyaktig på samme tomten. Borte
er også resten av slekten som ble igjen der, spredt til forskjellige steder i
Norge og Sverige. Stedet er naturskjønt. Men skjønnhet alene gir lite mat i
sultne folks maver. Rykter og brev fra Amerika fortalte om gode muligheter
“over there”, og ga grobunn for guttenes drømmer.
Og
en vakker dag høsten 1854 dro brødrene Danielson fra Harnäs. Nils var 21 år og
Daniel var 24 år. Alene eller sammen med flere vet jeg ikke. Til fots eller på
ei tilfeldig kjerre. Og med minimal oppakning. Det var vel en bylt med en kjepp
gjennom til å bære på skulderen. Men jeg vet temmelig sikkert at de gråt vel en
tåre foreldrene; Stina Andersotter og Daniel Jonasson, og de søskenene som var
igjen; Anna Stina, Gustava, Katharina, Jonas, Anniken og Clara. De tok avskjed
for alltid. De kunne ikke regne med å ses igjen. Og når det gjelder Daniel så
stemmer dette i hvert fall. Han døde mange år senere i La Crosse i Wisconsin.
Hjem til Norge kom et fotografi av et meget pent gravsted, samt endel
arvepenger. Nils ble ved et skjebnespill bofast i Norge, og i de fleste år av
sitt voksne liv bodde han jo i Høland, ikke all verdens reise unna. Men om han
noen gang var på besøk på sitt fødested har jeg ingen opplysninger om.
Gullet i Harnäs.
La
meg nå her som et lite apropos fortelle om en merkelig skjebnens ironi.
På
denne fattigslige plassen i Sillerud, ca 1 km sør for Harnäs, ble det for noen
år siden funnet gull, og det ble satt i gang drift der. Jeg vet ikke om stedet
ligger på gården Harnäs’ grunn. Men hadde dette funnet blitt gjort for 150 år
siden hadde sannsynligvis brødrene Danielson blitt på Harnäs.
Men
de visste ingen ting om hjemstedets fremtidige gull, og de la trøstig i vei med
sin meget sparsomme bagasje. Planen var å arbeide seg stykkevis fremover mot
Amerika, skrape sammen såpass penger etter hvert at de fikk kjøpt seg billett.
Antagelig først til den ene som dro over for raskere og lettere å tjene til
billett til gjenværende bror.
Reisen til Christiania.
Nå
kommer endel beretninger som delvis er rene sannsynlighets-hypoteser.
Hvordan
reiste de? Hvilken vei tok de?
Til
fots eller med tilfeldig kjerreskyss kom de seg til Christiania. Herfra gikk
det antagelig med jevne mellomrom emigrantbåter til Amerika, dessuten var det
vel i dette området endel anleggsvirksomhet - hovedbanen bl a - så der var det
kanskje arbeid å få, slik at de fikk skrapet sammen penger til en billett.
Og
Daniel reiste først. Han tenkte vel det var lettere og raskere å tjene til en
ny billett i Amerika og så sende den til broren. Sannsynlig tok de avskjed med
hverandre i Christiania. De så hverandre aldri igjen. For det gikk ikke slik
som planlagt.
Nils
havnet nede på Sørlandet, antagelig fordi det foregikk endel veianlegg der på
den tiden. Dessuten var det også stor emigrasjon fra Sørlandsbyene til Amerika,
så da var han jo et stykke på vei. Jeg
mener å ha hørt at det kom båtlaster fra Gøteborg med svensker som skulle
utvandre videre. Skjebnen hadde grepet inn og kullkastet hans planer. Nils
hadde fått seg kjærest og tilkommende. Romantikk og svangerskap (eller var det
noe senere?) laget et helt nytt livsløp for ham. Så det ble ingen Amerikareise
for Nils. Men så vidt jeg vet hadde han pr. brev jevnlig kontakt med sin bror”
over there”. Og nå sitter jeg - hans sønnesønn - og skal forsøke å rekonstruere
hans “love story” snart 150 år senere.
Marthe Malene.
Nils
kom til østre Moland i 1858, og der traff han sin kjæreste.
Den
tilkommende utvalgte het Marthe Malene Jensdatter Brekka, født 23. februar
1838, og la meg med en gang nevne en pussighet; det er samme dato som hennes
oldebarn og navnesøster Marte Malene Harnæs på Søndre Rakstad ble født 133 år
senere!
Marthe
Malene var nest eldste datter av Jens Olsen Moen og Marthe Gundersdatter
Skjævestad. Jens Olsen Moen hadde kjøpt en gårdpart i Østre Brækka i 1831 og
giftet seg med Marthe 30. oktober 1834. De hadde seks barn som vokste opp og
deres ætt er tallrik og spredt viden omkring.
Er
det noen som sier at motsetninger tiltrekker hverandre?
Kan
en tenke seg noe mer forskjellige mennesker enn de to? Sosialt, økonomisk,
standsmessig, kulturelt, kort sagt på alle områder. Han var en stor og grov
svensk rallar, fåmelt og traust, gravd rett ut av fattig-Sverige, men arbeidsom
og redelig i all sin ferd. Og hun spontan og beleven, kanskje noe romantisk
anlagt, ganske pen tror jeg, og fra en større gård med rikelige kulturelle
tradisjoner og en familie med posisjon i bygda.
Gården Brekka.
La
meg først fortelle litt om gården Brekka, som jeg har besøkt 3 - 4 ganger i
mitt voksne liv. Den ligger tett ved Østre Moland kirke og har tilhørt slekten
i generasjoner. Familienavnene på mannssiden har vært og er fortsatt Jens og
Gunnar, navn som er tatt med til etterkommere i Høland. Kanskje også Martin?
Gården
har historisk interesse i kampen mot danskeveldet.
Christian
Lofthus (1750 - 1797) holdt til i de trakter og ledet bondeopprøret mot
danskefutene. Til slutt ble han arrestert og døde på Akershus festning etter å
ha vært lenket til blokk i 10 år. Og den 12. januar 1815 var gjeve menn fra
distriktet samlet på Brekka for å velge amtets stortingsrepresentanter, blant
disse var Niels Henrik Abels far og Sogneprest til Gjerstad; Søren Georg Abel
(kilde: Arild Stubhaugs bok om Niels Henrik Abel). Fra nyere tid vet vi at
under siste krig drev Jens Brekka fra sin gård en aktiv anti-nazistisk
hjemmefrontvirksomhet. Så gården Brekka og folkene der var nok kjent og vel ansett
i disse sørlandske trakter.
Han
har vel gremmet seg endel, Brekka-gubben, og mor Brekka har vel korset seg når
ryktene om en forbindelse mellom datteren og den svenske anleggsarbeideren
begynte å versere i bygda. Slekten på nabogårdene Voie og Moen spisset vel
ørene. Og deres venner seilskuteskipperne i Arendal med familier været vel en
aldri så liten familietragedie. Det må nok ha vært litt av et kultursjokk for
de trauste sørlandsbønder.
Marthe Malene og Nils Daniel giftet seg i 1860.
Kjærligheten faller like lett på en lort som på en lilje.
Slik
heter det jo.
Og
Marthe Malene, gladlynt og lystig, syntes vel det var noe romantisk og
fascinerende ved den trauste, grovbygde svensken, sterk som en bjørn. Nåde den
som på grunn av en eller annen slengbemerkning kom i klørne på ham! Men sterke
folk er som regel fredelige og snille. Mot alle odds inngikk nå disse to unge
mennesker giftermål. Hun var kanskje blitt gravid? Jeg har ingen nærmere
detaljer om dette. Men vielsen foregikk vel i Østre Moland kirke, for fogder
hadde vel ennå ikke myndighet til å vie folk. Året må ha vært 1860 og det var
gått seks år siden Nils utvandret fra Sverige.
Nils
var 27 år og Marte Malene var 23.
Og
hva gjorde så det unge ektepar?
De
dro til Levanger, der det var anleggsarbeid å få. Høyst sannsynlig foregikk
reisen dit med hest og kjerre. Og de hadde med seg sin lille førstefødte
datter, Kristine. Så vidt jeg vet ble hun født på Brekka i 1861. Men gleden med
lille Kristine ble vendt til
sorg.
Hun døde nemlig 4 år gammel av skarlagensfeber. På Rakstad henger det i
spisestuen et bilde av hennes gravsten, stor og fin. Og jeg husker at min far -
som sin far - betalte en fast årlig avgift til Levanger kirkegård til
vedlikehold av gravstedet.
Mens
de bodde i Levanger fødte Marthe sønnene Jens Martin i 1864 og Daniel i 1866.
Etter
en tids opphold i Trøndelagen flyttet de til Østlandet, hvor det foregikk en
god del veianlegg. Han steg i gradene, ble en slags formann og arbeidsleder, og
etter hvert tror jeg han ble tittulert ingeniør. Hans første opphold
på Østlandet var i Fet, på veiarbeid der. Han bodde da på Holtet i Fet, pent sted med
fin utsikt utover Øyeren. Og her ble to nye Kristiner født; den første i 1868,
hun døde dessverre før hun var 1 år, den andre, født i 1870, ble hele 101 år
gammel, og er av slekten senere omtalt som faster. Jeg tror familien bodde på
Holtet et par års tid, bodde så en kort periode på Halabekk ved Mo, før de i
1870 kjøpte gården Søndre Rakstad og flyttet dit. Faster fortalte meg mange år
senere at Marthe Malenes morsarv fra Brekka (eller Moen?) ble brukt til kjøpet.
Familien Harnæs på Søndre Rakstad.
På
Rakstad bodde så Marthe Malene og Nils resten av sine liv. Her ble Ole (min
far) født i 1873 og Inga Marie i 1878. En tid etter at han hadde kjøpt Rakstad
kom hans bror fra Sverige kjørende med en blakk hest og vogn med fine møbler,
blant annet et fint skatoll og et bord. “Jeg hører du har kjøpt hus, da trenger
du vel møbler!” Møblene står i penstua på Rakstad den dag i dag.
De
første 30 årene han bodde på Rakstad var Nils i aktiv virksomhet som veibygger.
Mest var han ute i Smålenene, som Østfold het den gangen. Mye holdt han ute i
Rakkestad. Jeg tror han ukependlet med sin karjol. Jeg har latt meg fortelle at
da han kom hjem sent lørdag kveld kunne trappa hjemme stå full av karer som
spurte om arbeid hos ham på veiene. Som tidligere nevnt steg han i gradene og
ble kalt ingeniør. Jeg har også hørt at han hadde en viss politimyndighet, og
det var kanskje nødvendig på slike anleggsarbeidssteder. Det kunne vel tidvis
gå barskt for seg. Jeg kan også huske at i det omtalte skatollet hans lå et
lite blankt skilt på et lite skaft som visstnok var tegn på politimyndighet. Og
jeg har latt meg fortelle at det ikke nyttet med latskap eller unnaluring. En
som viste slike tendenser ble satt i arbeidslag med en
arbeidssom sliter der
han måtte henge i for å holde tritt. Jeg tror han var streng, men rettferdig.
Mens
han i lange perioder var ute på arbeid var det kona Marthe Malene som drev
gården på Rakstad sammen med en husmann som het Nils Syversen i Elverum. Etter
hvert vokste også barna til og måtte nok delta i all slags gårdsarbeid. Og barna, det ble fem av dem som vokste opp.
Som tidligere nevnte døde den første Kristine (født 1861 på Brekka) i Levanger
i 1865. Så kom Jens Martin (født 1864), så Daniel (født 1866), han utvandret
til Amerika og døde der under ukjente omstendigheter i 1904, så en ny Kristine
(født 1868) som døde som spebarn, så en tredje Kristine født i Fet i 1870, så Ole
(født 1873) og så Inga Marie (født 1878). De to siste ble født på Rakstad.
Da
Jens Martin kom til skjells år og alder ble han sendt til Oslo for å gå på
skole og senere studere. Jeg mener å ha hørt at han tok artium på Aars og Foss
skole og senere eksamen i teologi (eller filologi?) ved Universitetet. Han var
så et par år huslærer, blant annet et sted i Høland (Østby?), samtidig som han
drev skole for sine yngre søsken hjemme på Rakstad. Og husets senior forlangte
at det skulle være skikkelig skole, ikke bare tidsfordriv. Etter et par år
hjemme i Høland dro han til Amerika der han hadde en bror og en farbror. Etter
noen år kom han tilbake til Norge og ble adjunkt i Vardø og senere lektor i
Drammen.
Kristine
(faster) gikk på lærerskole i Kristiansand (eksamen 1898?). Hun var i et langt
liv lærerinne i Skien. Ole ble hjemme på gården, gikk på amtsskole, drev etter
hvert gården og overtok den senere. Han var lenge og aktivt med i kommunale
styrer og stell. Han var i mange år herredskasserer i Nordre Høland. Inga Marie
var i mange år hjemme og hjalp til på gården. Da Ole giftet seg tok hun
lærerskole på Hamar og etter en kort tid som lærerinne på
Setskog begynte også
hun i Skien på samme skole som søsteren. Dette var i korte trekk litt om
barneflokken til Nils og Marthe Malene som vokste opp på Rakstad.
Jeg
har fortalt at Nils fikk besøk av sin bror fra Sillerud straks etter at han
hadde kjøpt Rakstad, han som kom med møbler. Det kom også to andre slektninger
fra Sillerud til sin onkel på Rakstad i håp om at han kunne skaffe dem arbeid.
Den ene het Marie Andersdatter, født 1859, en søsterdatter. Hun gikk vel på
sine ben hele veien, forbi Järnsjöen, Ørje og videre til hun kom til Hoel i
Søndre Høland. Sliten og trett kom hun dit sent på kvelden og spurte om veien
og om hvor langt det var til Rakstad. Da hun fikk høre at det var over en mil
spurte hun om å få overnatte. Sønnen på gården syntes at jenta var sprek og
vakker. De giftet seg senere og hun ble der resten av livet. Hun var i eldre år
ofte på besøk hos onkel og fetter på Rakstad. Vi kalte henne Mor Hoel. Hun var
blid og hyggelig mot oss unger. Jeg husker vi lekte blindebukk.
Også
en annen søsterdatter, Kristine Andersdatter, født 1856, søster av førstnevnte
Mor Hoel, kom fra Sillerud med kurs til sin onkel på Rakstad. Hun ble gift på
en gård som heter Fuglenebb. Vi kalte henne Mor Solvang. Blid og trivelig hun
også.
Sterke og fredelige Nils.
Men
tilbake til Nils. Han ble jo en gammel mann, 91 år. Etter at han sluttet som aktiv
i arbeidslivet bodde han på gården, holdt til i kammerset sammen med sin kone
Marthe Malene. Han syslet med forskjellig småarbeid på gården, blant annet med
veden til huset, og var mye i smia. Som vanlig på grunn av brannfaren lå smia
et stykke unna de øvrige husene, ca. 100 meter lenger nord, i nærheten av
gårdsbrønnen. Nils var visstnok en brukbar grovsmed, noe han vel hadde lært seg
som anleggsarbeider. Grovt og solid var alt han laget; redskaper, krakker osv.
Og alt malte han med den samme blåfarge; bestefarblått. Det finnes sikkert
fortsatt noen ting med denne fargen på Rakstad. Smia er revet for mange år
siden ettersom høy alder litt etter litt satte stopper for Nils’s aktivitet. Og
det gikk gjetord om at han hadde vært gruelig sterk. Som gutt husker jeg det
var tautrekking på lokaltomta, en årviss, gravalvorlig tevling mellom de
borgerlige og socialistene. Da husker jeg at en av deltakerne sa:
Nå skulle vi hatt med oss gamle Harnæs.
Av
gemytt var han fredelig og rolig, i hvert fall på sine gamle dager. Av og til
kunne han visstnok være litt humørsyk på sin kone. Oss barnebarn tror jeg han
tolererte ganske bra. Tante Anna Brandsrud (min morsøster) fortalte at hun av
og til var på besøk på Rakstad, og hvis noen av oss småungene gråt, så sa han: “Du
får være snill å ta ongen, du Anna, så han ikke gråter så ille.” Og det var i
følge tante Anna ikke av hensyn til egen ro og fred, men han syntes synd på
ungen som skrek. Antagelig var han glad i barn, blant annet fikk alle
skolebarna som passerte haven epler. Ove Tøien på Nordre Rakstad spurte meg
mange år senere om det var like mye epler hos oss. Og han fortalte om gamle
Harnæs som forsynte dem rikelig med epler på skoleveien.
Tatere
med hest og vogn var vanlig på veiene den gang. De hadde fast overnattingssted
i bryggerhuset på Rakstad. Nils tillot ikke at noen som søkte nattely ble vist
bort. Og på det punktet var han urokkelig. Kanskje han selv som ung rallar
hadde hatt problemer med nattelosji?
En
stor sorg som de bar på i alle år, og især Marthe Malene, var sønnen Daniels
forsvinning i Amerika. Ble han utsatt for en forbrytelse? Uvisshet er ofte det
verste.
Tilbake
til Nils. Jeg vet ikke om han engasjerte seg noe spesielt i 1905 i forbindelse
med separasjonen mellom Norge og Sverige. Som norsk-svensk var han kanskje i en
vrien situasjon. Hans sønn Ole var en ivrig separatist, og så vidt jeg vet var
han også for republikk. Jeg vet ikke sikkert om han skrev Harnæs med svensk ä
eller dansk/norsk æ, men jeg tror han brukte den svenske ä, mens Ole og den
øvrige barneflokk brukte æ.
Jeg
var 7 år da farfar Nils døde. Vi bodde under samme tak. Jeg husker han ruslet
rundt på tunet i halvlang frakk og med en selvlaget blåmalt stokk (denne
stokken har nå hans sønnesønn, Ole Gunnar, på hytta). Og når det var fint vær
kunne han sitte på en krakk bak stabburet med panorama til Morgenliåsen og
Skattumgårdene og se solen dale i vest. Og det fortelles at han da ofte siterte
Gunnar fra Lidarende i Njåls saga:
Fager er lien, aldri
tykkes meg landet fagrere.
-----------
Nils Danielson Harnäs døde 26.10.1924, 91 år gammel, 5 år
etter sin kone Marthe Malene, som døde 22.04.1919, 81 år gammel. Begge hviler
på Løken kirkegård.
Fred være med begges minne.
Nils Danielson Harnæs sommeren 1924, 91 år gammel!
Til venstre Jens Martin, i midten gårdsgutten Einar
Libråten.
Til høyre barnebarna Magnhild, jeg, Ole Gunnar og Nils
Daniel.
Utskrift av kirkeboken i
Sillerud fra 1. juli 1887
Slektstavlen til Marthe Malene
Ole
Gundersøn Voie f ca 1615
Gunder
Olsen Voie f ca 1640
Ole
Gundersen gm Anna
fra Rostøl
Ole Guttormsen - Gjertrud Gunder Olsen 1689 - 1716 gm Maren
Ommundsdatter Mortensdatter
I I
Ole Olsen -
Johanne Gundersdatter Jens
Gundersen Brømnæs
1702 - 1741 30.06.1712 - g Brækka (storkjempen)
I I
Gunder Olsen - Marte Jensdatter Brækka
29.09.1734 - 04.01.1805
I
(Ole f.
1766 - Jens f. 1768 - Ole f. 1771 - Gunder f. 1775 - Johanne f. 1777 -
Anne f. 1780)
Ole Gundersen Moen -
Ingeborg Jensdatter Voie
24.05.1771 - 03.09.1840
25.07.1767 - 03.11.1839
I
(Gunder
f 1799 - Jens f 1809 - Ole f
1814)
Jens Olsen Moen - Marthe Gundersdatter Skjævestad
01.08.1809 - 25.11.1902 27.03.1807 - 12.05.1878
I
(Ingeborg f 1835 - Marthe Malene - Ole f 1841 - Gunder f 1843 - Nils f 1845 - Jens Martin)
Marthe Malene Jensdatter
Brækka - Nils Danielson Harnäs
23.02.1838 - 22.04.1919 22.03.1833 -
26.10.1924
I
1. Kristine Harnæs 1861 -
1865
2. Jens Martin Harnæs 1864
- 1936
3. Daniel Harnæs 1866 -
1904
4. Kristine Harnæs 1868 -
1868
5. Kristine Harnæs 1870 -
1971
6. Ole Harnæs 1873
- 1947
7.
Inga Marie 1878 - 1948
Slektstavlen til Nils Daniel
Sven Persson i Fårskog
Karin
Andersdotter Nils Nilsson
Bryngel Jonsson Ingeborg
Lisbet Hansdotter Olsdotter
I I I
Per Olsson Nils Ærsson Per Svensson Nils Olsson
1693 - 1711
- 1743
- 1710 -
Sigri Nilsdotter Ingeborg Eriksdotter Kierstin Kerstin
1709 - 1709
- 1798 Bryngelsdotter Nilsdotter
1739
- 1746 -
I I I I
Jonas Persson - Karin
Nilsdotter Anders Persson -
Margreta Nilsdotter
1741 - 1796
1753 - 1769 - 1774 -
I I
Daniel Jonasson
g 1818 m Christina Andersdotter
02.12.1794 - 28.04.1858 08.03.1790
-
I
Marthe Malene Jensdatter
Brækka - Nils Danielson Harnäs
23.02.1838 - 22.04.1919 22.03.1833 -
26.10.1924
(Anna
Stina 1819 - Gustava - Kathrina 1821 -
Jonas 1825 - Anniken - Daniel - Nils - Clara)
I
1. Kristine Harnæs 1861 -
1865
2. Jens Martin Harnæs 1864
- 1936
3. Daniel Harnæs 1866 -
1904
4. Kristine Harnæs 1868 -
1868
5. Kristine Harnæs 1870 -
1971
6. Ole Harnæs 1873
- 1947
7.
Inga Marie 1878 - 1948
Tante Anna
Anna Brandsrud - en trofast sliter til alles beste.
Anna Brandsrud som ung dame.
Hun er et elskelig vesen, frøken Brandsrud !
Disse
ordene falt en gang i 30-årene fra en hyggelig leieboer i Schultz gate 12. Jeg
bet merke i de ordene for de virket vel noe fremmedartede for meg. Ja, elskelig
var hun, men noe vesen var hun ikke. Hun var høyst tilstedeværende og av ekte kjøtt
og blod. Jeg snakker om Anna Brandsrud, vår alles tante Anna. Hun ble født 23.
september 1885 på Brandsrud i Høland og døde 6. mars 1959 i Oslo.
Hun
var en hjelper og velgjører, en støttespiller og en godhetens apostel i vår
slekt og familie, ikke bare for sin egen generasjon, men i høyeste grad også
for neste slektledd som på forskjellige måter kom til å nyte godt av hennes
velvilje og omsorg.
Som
nevnt var hun født i Høland, hjemme i Brandsrud som nr. fire av syv søsken.
Foreldrene var Sofie og Christian Brandsrud. Hennes barndom vet jeg lite om,
dessverre, men jeg vil tro den var ganske bra, høyst sannsynlig over det
vanlige for tiden. De bodde jo på et frodig småbruk og begge foreldrene var
flinke. Faren var en dyktig og nevenyttig altmuligmann, så økonomien var nok
brukbar. Søskenflokken vil jeg i etterkant bedømme som gøyale og fantasifulle
lekekamerater. Som vanlig var i de tider måtte barna ut i eget arbeidsliv så
fort de ble voksne. Jeg mener å ha hørt at tante Anna hjalp til forskjellige steder
i bygda før hun fikk jobb på Blindeskolen i Oslo. Der tror jeg hun var i mange
år. Jeg tror hun fortalte at Blindeskolen lå på Frogner et sted. Der utførte
hun all slags arbeid; hushjelp, oldfrue osv. Hun var sikkert godt likt der, og
jeg tror også hun likte seg godt der. Hun arbeidet der i flere år. Så flyttet
hun hjem til Høland. Årsaken til det var antakelig at hun måtte tre støttende
til i sitt hjem.
De andre av hennes søstre hadde giftet seg og flyttet hjemmefra og brødrene
begynte vel også å være mye borte.
Hun
var hjemme i Brandsrud i mange år og hjalp til på gården med all slags arbeid
inne og ute; dyrestell og onnearbeid sammen med sine foreldre og broren
Theodor. Etter hvert begynte hennes mors helse å svikte, hun ble mye
sengeliggende og trengte mye hjelp. Alderen begynte vel å virke på hennes far
også, og farten ble mindre. Men jeg husker ham da ganske bra fra 20-årene der
han ruslet rundt i stall og låve, jevnt og trutt skapte han en varm og koselig
atmosfære omkring seg.
Hybelvertinnen i Schultz gate.
Men
så døde moren midt i 20-årene (12. april 1925) og hun fikk vel lyst til å prøve
noe annet og noe for seg selv. Hun hadde da i mange år gjort en uselvisk
innsats hjemme. Bror Theodor var jo mest hjemme selv om han ofte var ute på
arbeid, og han syslet vel med tanken om å skaffe seg en husholder. Og slik ble
det. En husholder ble skaffet og tante Anna flyttet til Oslo igjen; til Schultz
gate 12, en gård hennes svoger hadde kjøpt i 1930. Først bodde hun i en liten
leilighet, etter hvert i en større fem-værelses leilighet der hun leide ut
hybler. Og de som leide hybler der hadde det godt!
Og
nå kommer vi til en tidsperiode som vi i vår generasjon husker godt, og flere
av oss kom i nær kontakt med tante
Anna. Det var vel i denne perioden hun fant sin stil og ble en sentral person i
vår familie og slekt. Flere av oss kom i tur og orden til å bo hos tante Anna.
Jeg for min del bodde der i gymnasietiden 1932 - 35 og senere da jeg studerte
fra 1935 - 43 og også en kort stund etter krigen. Mine yngre brødre Ole Gunnar
og Helge bodde der mens de gikk på gymnasiet og fetter Steinar fra Drammen mens
han tok sin gartner-utdannelse. Og Solveig mens hun gikk i gymnasiet og Knut
også en periode. Også flere i slekten var innom hos henne i kortere eller
lengre tid og slektninger på Oslotur overnattet som regel der.
Og
hvordan skal så denne damen beskrives, objektivt og korrekt, uten for mye
nostalgiske følelser?
En dame med stil !
Utseendet
var flott. Hun var virkelig en statelig dame med fin kroppsholdning, og hun
beveget seg med en viss grandesse. Håret var fyldig og mørkt, etter hvert med
grålig stenk og senere kledelig grått. Når tante var shinet opp til selskap var
hun virkelig et staselig syn. Og i samsvar med sin statelige apparisasjon var
hennes væremåte og konversasjon. Hun brukte som regel en korrekt
Frogner-dialekt. Hun likte seg i festlige anledninger. Hun hevet sitt glass med
stil!
Dette
ble vel mye selskapelig prat, hverdagene var tross alt de fleste for henne
også. Hun strevde med sitt for å få endene til å møtes. Hun levet og åndet for
sine mange leieboere som jeg tror satte stor pris på henne.
Tante Annas leieboere.
Vi
husker konsul Truls Wiel som bodde i storsalongen hennes i mange år, ofte med
sin sangerinne Cally Alme på besøk (jeg husker Ole Gunnar laget et husdikt om
disse). Videre Johan von Krogh, eneboer og einstøing, de korrekte brødrene Lie
(Holmenkollstafett-løpere) og mange flere, ikke å forglemme “huslakrisen” og
“pinupen”. Det var i grunnen liv og virksomhet i «pensjonatet».
Somlete og sosial.
Jeg
kan ikke huske at hun noen gang var sur eller grinete, bet vel noe inni seg,
tok alt i beste mening. Jeg hørte aldri hun snakket nedsettende om noe menneske
og hun var meget medfølende. Men hun hadde vel noen svake sider også? Kanskje?
Det gikk i hvert fall mest ut over henne selv. Hun var skikkelig somlete, hadde
alltid mange baller i luften og ble bare halvferdig med de fleste av
dagliglivets gjøremål. Forsinket og sen til alle avtaler var vanlig. “Hun har
aldri skjønt klokka”, proklamerte onkel Halvor. Og hun klarte som regel ikke å
få betalt regninger før forfall, selv om hun hadde pengene i skuffen. Og mye
venting på maten ble det nok også mens vi bodde der. Men, som sagt, all denne
somlingen gikk nok mest ut over henne selv.
En
historie min bor, Helge, ynder å fortelle, sier mye om tante Anna:
Det
var mens han bodde der i gymnasietiden sammen med bror Ole Gunnar. Helge var en
spøkefugl i yngre dager. Tante Anna hadde en fin lysekrone hengende i stua.
“Den lysekrona klarer ikke du å stange ned, Ole Gunnar”, sa Helge. Ole Gunnar
tok fart ute i gangen og med et tigersprang klarte han å stange lysekrona i
stykker. Som «straff» måtte han gå tur sammen med tante Anna flere ganger rundt
kvartalet! Straffen var mild i forhold til udåden, men Ole Gunnar fikk nok noen
formanende ord på turen.
Hun
var i aller høyeste grad et sosialt menneske. Hun likte å ha folk omkring seg,
likte å konversere. Jeg husker når leieboerne i Schultz gate kom for å betale
husleie så var ikke det over og ut, nei; hver gang lange, tidkrevende samtaler.
I selskaper og i festlige anledninger var hun i sitt ess. Og hun var jo populær
i det familiære
selskapsliv; det være seg barnedåper, konfirmasjoner, bryllupper og bursdager.
Hun var alltid nøye og raus med presanger. Til alle familiens bursdager stilte
hun opp med selvbakt Waleskringle.
Den
var god!
På
onkel Halvors bursdag reiste hun og onkel Ole hvert år til Bekkelaget. Og onkel
Oles bursdag ble feiret på samme måte. Jeg husker at når jeg og familien i 1950-årene
bodde tvers overfor henne i samme etasje, var hun jevnlig på besøk hos oss, til
stor glede for husets tre unge døtre. Og foreldrene også. Og når det var
bursdag i familien stilte tante Anna med presang til jubilanten og, som sagt,
med Waleskringle til festen.
Kunne
hun virke jålete på de som ikke kjente henne?
Stilen,
elegansen, ordbruk og konversasjonsmønster kunne kanskje gi et slikt
inntrykk. Hun sa “kjød” og “skoven” og
andre ord som virket vel blasert. Men det kan slås ettertrykkelig fast; den
damen var ikke jålete, tvert i mot! Det var hennes stil. Men denne stilen
innbød naturligvis til endel humoristiske og vittige plagiater og historier
innen familien. Ole Gunnar og Steinar var glupe til å komme med tante
Anna-sitater og historier. Og spesialist på det området var jo onkel Halvor.
Han var helt fornøyelig! Når han snakket om frøken Brandsrud og sa “Gid, dagen kunde ikke bedre oprinde”,
da var han i sitt slag, malermesteren.
Han
var en festlig fyr, Karelius.
Men
jeg må med en gang komme med en viktig tilleggsmelding. Alle disse muntre
bemerkninger om tante Anna var ikke vondt ment. Det var morsomheter uten
et eneste tegn til ondartethet eller baksnakk. Jeg er hellig overbevist om at
ingen i slekten eller familien ville si eller gjøre noe som kunne såre tante
Anna. Hun var suveren og respektert, elsket og aktet.
Tilbake til hennes tid i Schultz gate.
Tiden
i Schultz gate strakk seg over nesten 30 år.
En
tid med gleder, men også med endel sorger. Vi fikk jo krigstid, en tid som
bekymret henne på grunn av all nød og elendighet det medførte for medmennesker.
Men stort sett gikk vel hennes tid med til det vanlig dagligdagse, som vel var
et jevnt slit, men stort sett lystbetont. Jeg bodde hos henne i alt bortimot ti
år og senere seks - syv år tvers overfor henne på gangen, og deltok i alt som
hendte.
La
meg også nevne den hyggelige og sosiale måte hun tok i mot våre venner på.
I
min studietid stakk av og til kamerater innom, kollega Jorde og vennene
Simonsen og Sem Maudal. Særlig Simonsen var populær. Det var Simonsen og frøken
Brandsrud.
De
ble gode venner. Og tante Anna disket opp med godsaker.
Tante Annas 70-års dag.
En
spesiell anledning har jeg lyst til å nevne.
Det
var hennes 70-års dag i september 1955. Dagen ble feiret inne hos kone Anna og
meg. Hennes søsken, mange nieser og nevøer og flere kjente av venner og
leieboere var samlet. Tante Anna var strålende. Steinar holdt en flott tale for
henne. Steinar kunne slikt. En varm tale preget av takknemlighet. Selskapet var
vellykket. Gjestene var glade og muntre, herrene Skaug og Gretland med flere
stortrivdes. Jeg tror tante Anna syntes det var en hyggelig fest som ble
arrangert for henne.
Livets aften.
Men
livet må jo som kjent en gang ta slutt.
Så
også med tante Anna. Helsemessig så var hun opp gjennom alle år frisk og sunn,
jeg tror at vi må kunne si at hun hadde en utrolig bra helse. Utover høsten
1958 begynte hun vel å skrante, ble plaget av mavesmerter og hun ble innlagt på
Rikshospitalet og operert. Det ble funnet kreft i maven, visstnok utgått fra
eggstokker. I julen var hun forholdsvis kjekk og feiret den sammen med oss. Men
utpå vinteren tiltok mavebesvær og hun ble innlagt på Ullevål. Her lå hun vel
en ukes tid. Tidlig om morgenen 6. mars 1959 fikk jeg telefonisk beskjed fra
Ullevål om at hun var død.
En
trofast sliter og et hjertegodt menneske var gått bort. Hun ble 73 år. Etter
eget ønske ble hun kremert og urnen satt ned på foreldrenes gravsted på Løken
kirkegård i Høland.
Fred være med hennes minne.
-----------
Anna Brandsrud, født 23. september 1885, død 6. mars 1959.
Anna og hennes søster Helene (sittende) ca år 1905.
Helene ble senere gift med Nils Danielson Harnæs’ sønn, Ole.
Slik ble slektene Brandsrud og Harnæs forent.
H. M. HAUGE
Bestyrer av
Kr.a. off. blindeskole
---------------------------
Kristiania 30 te april 1909
Idet jeg paa det bedste anbefaler
frk.
Anna Brandsruds andragende om
optagelse
som elev ved Husflitsforeningens
førstkommende
feriekursus, tillater jeg meg
at
uttale, at hun efter min mening har
særdeles
gode betingelser for at gjøre sig nytte av den undervisning, der vil bli givet
ved overnævnte kursus. Ved søm av kjoler m. m. til skolens elever har hun
stadig vist skjønsomhet, nøiagtighet, flit og god smak, og ved at forestaa
skolens utsalg av elevarbeider og opta bestillinger for dens verksteder har hun
erhvervet sig adskillig indsigt i de forskjellige slags husflits- og
haandverksarbeid. Det bør også nævnes, at hun har en dannet og grei fremtræden
og sterk lærelyst og arbeidsiver.
H.
M. Hauge
Attest fra Kristiania offentlige blindeskole.
Nils Daniel
Historien om min bror.
Nils Daniel sammen
med storesøster Magnhild.
Noen dør i livets vår.
Slik
heter det i en gammel sang av Evert Taube.
Det
er i hvert fall sikkert: Nils Daniel døde altfor tidlig. Alt lå vel til rette,
både ressurser og muligheter. Og så døde han 15 1/2 år gammel. Dypt
urettferdig!
Ingen
vil noen gang få vite hvilket potensiale og hvilken fremtid det lå i 15-åringen
som forlot verden en sommerdag i 1928.
Jeg
- hans yngre bror - skal forsøke å skrive sammen det jeg vet om ham beregnet på
slektens yngre generasjoner, og først og fremst på hans navnebror: Nils Daniel
den yngre. Jeg husker jo min bror så vidt, jeg var jo 11 år da han døde. Noe
husker jeg og noe er meg fortalt. Og noe blir vel sannsynlighetsantagelser. Men
endel absolutte fakta foreligger jo. Det er påfallende hvor lite det er snakket
om Nils etter hans bortgang. Emnet var sårt og vondt og nærmest tabubelagt.
Vel,
jeg går til verket i ærbødighet. I min høye alder føler jeg også nærmest som en
plikt å overlevere viten og minner som jeg sitter inne med om slekten til
slektens yngre generasjoner.
Han
ble født 3. januar 1913 på Rakstad Søndre i Nordre Høland.
Sannsynligvis
så han dagens lys i det rommet som vi kalte krambua på grunn av at det
tidligere hadde vært butikk i det rommet. Rommet er nøyaktig det samme som
idag, men kalles idag spisestuen. Hans foreldre var Ole Harnæs og Helene
Karoline, født Brandsrud. Han var deres andre barn, ønsket og ventet vil jeg
tro. Storesøster Magnhild var født to år før. Jordmor var sikkert gamlejordmora
Margit Skedsmo, tar jeg ikke helt feil. Hun bodde der i nærheten og var vel den
eneste jordmora deromkring som trådte støttende til ved fødsler. Og som senere
ga oss koppevaksine etter datidens forskrifter etter hvert som vi vokste opp.
Og gutten ble døpt Nils Daniel.
Navnet
var etter hans farfar; Nils Danielson Harnæs. Han bodde jo i samme hus og var
vel stolt og glad over å bli oppkalt. Og Daniel var også et meget brukt
slektsnavn. En grandonkel (farfars bror) og en farbror hadde dette navnet, var
emigrert til Amerika og døde der. Det var nok mer fast tradisjon den gang å
oppkalle etter slektens aner.
Så
kommer hans barneår og skoleår. Jeg vet ikke noe spesielt om disse. Han var vel
med på alt som skjer på en bondegård, det er jo liv og røre der med mye folk og
dyr. Og folkene var jo først og fremst foreldrene, så søsken: eldre søster
Magnhild født 1911, så jeg født 1917, Ole Gunnar født 1920 og Helge født 1926.
Og så besteforeldrene så lenge de levde: farfar Nils Danielson Harnæs, død 1924
og farmor Marthe Malene, død 1919. Og så var det på gården alltid hushjelp/budeie
og gårdsgutt som på demokratisk vis deltok i familiens gjøren og laden.
Snill og godlynt spilloppmaker.
Hvordan
var så Nils av natur og vesen?
Her
må jeg holde meg til hva jeg har hørt blitt sagt.
Han
var snill og godlynt, han var livlig og aktiv, visstnok litt av en
spilloppmaker. Han var flink med hendene, og spesielt var han interessert i
løvsag-arbeid og laget små, pene ting med løvsagen sin.
Han
hadde forholdsvis slank kroppsbygning, mørk hårfarge. Det finnes et meget godt
fotografi av ham på et gruppebilde av flere familiemedlemmer tatt på trappen hjemme.
Bildet henger nå i spisestuen i Høland.
Nils og Fridolf.
Jeg
synes jeg må nevne litt om hans gode venn og lekekamerat: Fridolf Lundstrøm,
fosterbarn på nabogården hos malermester Halvorsen. Han var fra Oslo, men ble i
hele sitt liv mer og mer knyttet til Rakstad. I voksen alder bygde han seg også
sitt eget hus der. Periodevis arbeidet han andre steder, var en periode på
hvalfangst, videre mange år i Oslo. Men som pensjonist kom han tilbake til sitt
kjære hus og bodde og døde der.
Opp
gjennom årene snakket jeg ofte med Fridolf, men merkelig nok aldri om Nils. Men
jeg husker at de var gode lekekamerater og var mye sammen. Jeg som tredjemann
og påheng ble ofte skysset unna, men jeg hang da med så godt jeg kunne. Om
vinteren gikk vi mye på ski på jordene omkring, om sommeren var det bading i
Engavannet. Og ofte var vi hos Arne Maudal på Mellom-Rakstad og spilte krokett
i haven. Men det var ikke bare leik og
moro, det var også endel plikter. Og særlig var Fridolf ofte etterspurt hjemme
hos seg. Jeg husker at Malermor ropte ham hjem til diverse gjøremål; vedbæring,
hente kuene på Myra m.m. Sett i etterkant tror jeg nok det falt for mange
plikter på Fridolf. Hjemme hos oss var nok alt mer liberalt.
Jeg
mener å huske at Nils var flink på skolen. Han gikk på folkeskolen på Skedsmo -
der vi andre søsken også gikk etter hvert som vi vokste til.
Slekta på besøk.
Hver
sommerferie hadde vi besøk på gården av fars søsken.
Det
var fars eldre bror Jens Martin (lektor i Drammen) med kone Joss og barna
Gunvor og Jens Normann. De var som regel et par ukers tid, bodde i hovedhuset
og ordnet seg selv. Vi andre flyttet hver sommer ut i bryggerhuset og holdt hus
der. Det jeg husker best derfra var at det var rikelig med fluer. Og så hadde
vi en periode hver sommer besøk av farsøstrene Kristine og Inga, begge
lærerinner i Skien. Alle hjalp til i høyonna med liv og lyst. Onkel Jens var en
racer til å lesse høy, han. Og Inga og Kristine var flittige med riva. Disse
tantene fra Skien ble vi veldig glade i. Det fulgte så mye hygge med dem,
flinke til å fortelle eventyr og rause med presanger til oss barna.
Da
Nils kom til sjels år og alder og det ble snakk om skolegang utover
folkeskolen, ble det bestemt at han skulle være med tantene til Skien og gå på
middelskole der.
Skolegang i Skien.
Om
hans Skienopphold vet jeg lite, men med mitt kjennskap til tantene er jeg
sikker på at de med liv og sjel gikk inn for at han skulle trives hos dem. Og
de var oppriktig glad i gutten. I sitt yrke som lærerinner i barneskolen hadde
de vel endel erfaring med barn i den alder. Men jeg har latt meg fortelle at
han sturet og lengtet nok endel. Han var jo bare 12 år da han kom til Skien og
ble der i 3 år inntil han var ferdig med middelskolen. Han gikk på snekkerkurs
mens han var i Skien. Han var jo så interessert i sløyd og snekring og lagde
seg en bokhylle og et skrivebord.
Sommeren
1928 tok han middelskole-eksamen. Jeg husker jeg hørte at han gjorde det veldig
bra.
Og
så kom han hjem til Rakstad på sommerferie. Alt var fryd og gammen. Som
belønning for god skoleinnsats fikk han av sin far en splitter ny elegant
Diamant-sykkel. Den var skinnende sort-lakkert med blankt bukkestyre. Jeg hadde
aldri sett en så fin sykkel! Denne sykkelen står på en eiendommelig måte spikret
inn i mitt minne. Den fikk nemlig på en spesiell måte tilknytning til hans
sykdom og død.
En stram niåring! Nils
Daniel sommeren 1922.
På bildet er også
onkel Jens Martin. Til høyre Gudrun.
Jeg og bror Ole Gunnar sitter mellom tante Inga og Faster.
Og så hendte det.
Jeg
var blitt såpass gammel at jeg husker endel fra den sommeren. Bror Nils skulle
til tannlegen, han hadde vel fått tannverk. Og tannlegen var Tørnby på
Bjørkelangen - han hadde kontor på Kjelle gård. Nils dro dit på sin nye sykkel.
Og han skulle selvfølgelig prøve sin nye sykkel, hadde kjørt maksimum fart hele
veien hjem og var helt utkjørt ved hjemkomsten. Jeg vil anta at avstanden fra
Kjelle og hjem er ca. 15 km. Han hadde brukt 27 minutter. Dette tallet 27 har
senere vært fast lagret i mine “memory cells” og forbindes automatisk med Nils
sin sykkeltur hjem fra tannlegen.
I
etterkant ble det snakket og filosofert om denne utkjørtheten etter sykkelturen
kunne være en mulig årsak til hans akutte sykdom. For noen dager senere ble
Nils syk med høy feber. Han hadde fått lungebetennelse, jeg skulle anta med et
akutt og stormende forløp. Han ble behandlet etter datidens prinsipper. Dette
var jo før antibiotika-æraen. Han lå på kammerset ved siden av kjøkkenet. Jeg
kan ikke huske vi søsken var inne hos ham. Vi fikk vel ikke lov, han skulle vel
skånes og ha ro. Leger fra både Bjørkelangen og Hemnes var hos ham. Tilstanden
forverret seg raskt, og det ble bestemt at han skulle sendes til Rikshospitalet
den påfølgende morgen.
Tidlig
neste morgen kom mor opp til oss gutter som lå på midtrommet i 2. etasje og
sa:“Han Nils slapp å reise på sykehus, han, gutter.” Hun gråt så de magre
skuldrene skok.
Nils
var død. Datoen var 24. juli 1928.
La
meg fortelle en liten episode jeg husker:
Noen
dager senere var jeg hos Sydame-Minda på Nordlihagan for å hente en kjole til
mor, noe hun antagelig skulle ha til begravelsen. Der kom en eldre mann inn og
fortalte at han hadde hørt at en gutt hos Harnæs var død. “Bror hass sitter
der”, sa sydama og pekte på meg.
Jeg
har et svakt minne om begravelsen.
Jeg
husker gravfølget med hest og vogn og kisten først i toget. Han ble begravet på
familiegravstedet på Løken kirkegård der hans fars foreldre var gravlagt noen
år tidligere. Og senere kom hans foreldre og hans kjære tanter fra Skien til å
hvile på samme sted.
Og vi lyser fred over hans minne.
Han
døde i sin ungdoms vår. Dypt urettferdig. Hvilken fremtid som gikk tapt fikk
ingen vite. Igjen sitter minnene om en snill og hyggelig gutt.
-----------
Nils Daniel Harnæs
Født 3. januar 1913, død 24. juli 1928.
Tekstbehandling
og layout: Nils Daniel Harnæs.
Bilder
utlånt fra medlemmer av slekten.
Trykket
hos Print House i Oslo.
Oppplag:
250.
Oslo,
1. oktober 1999